Denne siden er flyttet. Klikk her for å komme til den nye siden
· Kunnskap om naturen øker turgleden for de
fleste fjellturister.
Hvis du kan mye om fjellflora og fauna fra før, har du sikkert lyst til å lære
enda flere arter.
Hva da med bergarter?
Tekst: Allan Krill Prof. i
geologi ved NTNU, Universitetet i Trondheim
· Er du blant dem som tror at fjellet
består av gråstein?
Da må vi slå fast med en gang at gråstein er alt annet enn grå. Faktisk er
"gråstein" et begrep som for en geolog har like mye betydning som
"ugress" har for en botaniker eller "ufisk" har for en
zoolog. Men man trenger ikke være geolog for å forstå seg på bergarter, og man
trenger ikke være steingal for å høre på bergartene og de spennende historiene
de kan fortelle. For å bli mer "fjellbeviste", kan jeg anbefale at du
legger sommerens fjelltur til Dovrefjell og Trollheimen. Men les videre først.
· Jordklodens skrevne historie
Jorden har skrevet sin geoloiske historie i sine fjellområder. Løsmasser som
stein og grus forteller om istiden og de yngste delene av historien. Det faste
fjellet forteller mye eldre deler av historien, hundre millioner av år tilbake.
I fastfjellets geoloiske skrift fungerer bergarter som ord, og bergartenes
lagning og helningsstruktur fungerer som setninger og avsnitt. Et fjellområde
kan inneholde flere kapitler av planetens lange historie. Jeg har brukt mange
trivelige sommeuker i Dovrefjell og Trollheimen til å lese eller tyde det som
er skrevet der: Om fortidens sletteland og havbunn, om gamle jordskjelv,
vulkaner og kollisjon av kontinenter. Her vil jeg fortelle litt om dette. Og
samtidig vil jeg oppfordre flere av dere til å lære og lese den geologiske
skriften. Det er alltid mer spennende å oppleve fjellet selv, enn bare å høre
om andres opplevelser.
· Mineraler er skriftens bokstaver
Hvis bergarter er ord, er mineralene de enkelte bokstavene. Man kan bla i bøker
hele livet, men man kan ikke lære å lese før man kan bokstavene. Slik er det
med bergarter - man kan ikke bare gå i fjellet for å forstå geologi, først må
man lære sine mineraler. Geologer og amatørgeologer, som kjenner bergarter best,
ser at de fleste bergarter besår av noen få mineraler, hver med sin
karakterisktiske farge, form og hardhet. Det er så få mineraler av betydning at
de kan ramses opp her. Kvarts - det harde glassaktige mineralet som de fleste
kjenner; feltspat - som er rosa (kalifeltspat) eller hvit
(plagioklas-feltspat); glimmer - som er flakige og sort (biotitt), lys
(muskovitt) eller grønn (kloritt); amfibol - som er stenglige og sort
(hornblende) eller grønn (aktinolitt); kalkspat - som er hvit og myk; granat -
som er rød og rund; epidot - som er grønn; og de metalliske mineralene kis -
som er gylden, magnetitt som er magnetisk, og hematitt - som er rusten når den
er knust.
· Small is beautiful...
Dette var sikkert en del fremmede navn for de fleste fjellturister, men det tar
ferske bergstudenter bare et par timer å bli kjent med dem. Og da har vi kommet
langt, fordi nesten alle bergarter besår overveiende av disse få mineralene.
Også naturlig grå sand består av enkelte mineralkorn. Vil du bli kjent med
disse bergartsmineraler uten å ta et universitetsfag, følger her noen gode råd:
1) I en bokhandel eller bibliotek kan du få tak i en steinbok med fargebilder
av mineraler og bergarter.
2) I en optikerforretning kan du kjøpe en lupe med ca. lOx forstørrelse. Dette
er godt å ha på fjellturer, uansett om din livsfilosofi er "small is
beautiful eller bigger is better".
3) Du kan hente litt grov sand fra nærmeste elv, grustak, sandstrand eller
sankasse, og se hvilke mineraler du kan gjenkjenne. Det finnes selvsagt mange flere
mineraler enn disse - ellers hadde ikke mineraljegere og samlere hatt noe å
glede seg over. Men de er mer sjeldne, og har liten betydning i oppbygning av
fjellets vanlige bergarter.
· Det er ord, ikke bokstaver som leses
Fjellområder besår også av overraskende få bergarter. De fleste synes grå på
avstand, og også på nært hold kan de være overvokst med mm-tykk organisk lav.
Men under overflaten, som du av og til må fjerne med et lite hammerslag, ser du
de samme fargerike mineralene. De ulike mineralenes mengde og orientering
forteller hvilken bergart det er. Spesielt Dovrefjell og Trollheimen er bygget
opp av bergarter som kan gjenkjennes ganske lett. Når man er vant til å lese
tekst, registrerer man nesten ikke enkelte bokstaver, men legger merke bare til
ord og idèer. Slik er det også med geologi, man ser sjelden på enkelte
mineraler, og i resten av denne delen skal jeg holde meg mest til bergartene i
Dovrefjell og Trollheimenog deres betydning.
· Geologisk
"facit" for Dovrefjell og Trollheimen
Selv om steinboka kan ha gode fargebilder av bergarter, er det en fordel,
spesielt for nybegynnere, å få tak i en "facit" - dvs. et
berggrunnsgeologisk kart over området du skal gå i. For mange deler av landet
finnes det kartutgaver i tre ulike målestokker som du kan kjøpe i en bokhandel,
eller bestille direkte fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Trondheim.
Oversiktskartet over hele landet burde alle naturinteresserte fjellgåere ha
kjennskap til. Dette er trykket i målestokk l:l million. Den østlige halvparten
av Dovrefjell og Trollheimen er også kartlagt i mer detalj. Dette er kartblad
Røros i målestokk 1:250,000 som i tillegg til kartet viser snitt som forteller
om bergartenes fortsettelse mot dypet. Kartblad Ålesund, som dekker den
vestlige halvparten, er ikke utgitt ennå, men vil bli trykket om noen få år. De
mest detaljerte geologiske kartene er tegnet på NGOs topografiske grunnlag i
målestokk 1: 50 000. Kartblad Snøhetta er et slik kart. Det dekker den første
delen av turen fra Kongsvoll til Reinheim og Åmotdalshytta. Det finnes ikke
andre publiserte kart fra Dovrefjell og Trollheimen i denne målestokk.
· Overflatens geologiske snitt
Nå kan vi se nærmere på det geologiske oversiktskartet. Hver farge med
nummerkode representerer en bergart eller noen få sammenhørende bergarter. Er
det rart at bergartene skaper et så innviklet kartmønster, og at de ikke ligger
spredt hulter det bulter gjennom fjellet? Mønsteret minner om en iskake, der
lag på lag av ulike sorter fløteis ble litt myknet, presset fra sidene og rørt
om, før det frøs til igjen. Slik var det ihvertfall med bergartene. De
bleavsatt på jordens overflate, enten på land eller på havbunn, lag etter lag.
Så ble de oppvarmet, men ikke smeltet, og presset og rørt om. Senere er
bergartene avkjølt og stivnet, og helt til slutt ble dagens landskap skavet ut,
ikke med isskje, men med erosjon fra elver og isbreer.
· Topografisk opp kan være geologisk ned
I Grand Canyon ligger bergartslagene nokså flatt, og når man går nedover til
Colorado-elven går man også nedover i lagrekkefølgen og bakover i geologiske
tid. Så enkelt er det ikke i Dovrefjell og Trollheimen, pga. det omrørte
kartmønsteret. Når en går på en typisk lang fjelltur her, går man gjennom
lagrekkefølgen flere ganger. Man får på denne måten flere anledninger til å bli
kjent med de ulike bergartene. Fra Kongsvoll til Lønnechenbua går vi nedover i
rekkefølgen. Der endres helningen av bergartslagene og vi går oppover igjen
gjennom sekvensen mot Gammelsetra og Vangshaugen. Derfra er det nedover igjen i
de høye Sunndalsfjella med Sunndalen, Innerdalen og Todalen. Denne geologiske
opp-og-nedgåingen har ingenting med landskapet å gjøre - fjell og dal er nesten
tilfeldig i forhold til den indre fjellstrukturen. Med fjellturens start på
Kongsvoll og fullføring i Todalen vil jeg nå fortelle litt om bergartene man
treffer på i fjellblotninger langs stien og hva man kan lese om jorklodens
geologiske historie her. For å følge med i denne beskrivelsen må du se både på
det geologiske kartutsnitt og på turistforeningens turkart.
· Spor etter fortidens Iapetushav
Vi starter turen på Kongsvoll i bergartene fargelagt med fiolett og brunt øst
på kartet med nummerkoder 36 og 38. I kartets tegnforklaring står det at disse
er grønnstein og amfibolitt og andre omdannede vulkanske bergarter. De
forteller om en viktig del av jordas utvikling. De ble dannet i et tidligere
hav, Iapetushavet, som for 480 millioner år siden var like stort som
Atlanterhavet er nå. I dag er Iapetushavet helt borte, men flere steder i
Trøndelag og ellers i Norge er det lagt igjen bergarter med fossiler etter
sjødyr som levde der. De vulkanske bergartene, som fortsetter fra Kongsvoll til
Trondheim, dannet deler av havbunnen eller vulkanske øyer. De tilsvarer den vulkanske
aktiviteten som vi ser på Island og Jan Mayen i Atlanterhavet av i dag. Under
turen vestover fra Kongsvoll kommer vi til bergarter med grønn farge på kartet.
De har fått nummerkode 89, et høyere tall enn for de vulkanske bergartene,
fordi disse er eldre bergarter. I kartets tegnforklaring ser vi at disse er
glimmerskifer og glimmergneis. De ble opprinnelige avsatt som leire og slam før
de vulkanske bergartene i Iapetushavet. I glimmerskiferen forekommer det også
pene røde granater på størrelse som erter. Har man en gullvaskepanne, som
stadig flere går med etter at det ble opdaget gull i Åmotsdalen, får man en
mengde rød granatsand ved å vaske bekkegrus her.
· Øyegneis: den ser
"rar" ut!
Nå kommer vi til bergart 153, fargelagt oransje på kartet. Bergarten kalles
øyegneis og består av store øyne av kalifeltspat i en mørk biotitt-rik gneis.
(Øyegneis glaner tilbake, den gir seg aldri!) Enkelte steder finnes hvite
ringer av plagioklasfeltspat rundt hvert store øye. Denne bergarten heter
rapakivi øyegneis, og er en av verdens mest eiendommelige bergarter. Rapakivi
bergarter var opprinnelige øye-granitter som bare ble dannet i en bestemt
tidsperiode (for ca. 1600 til 1300 millioner år siden) i verdens utvikling, og
forekommer bare enkelte steder i en smal sone tvers over kloden fra
Uralfjellene over Norden, Grønland, Canada, og ned til California.
· Geologisk kartlegging eller
"fastfjellsorientering"
Men se igjen på det geologiske kartet: Øyegneisen 153 fottsetter som en tynn
sammenhengende stripe (egentlig er det et lag) langt mot nord. Vi har andre mål
på vei mot Reinheim turisthytte, men her er det fristende å bruke et par dager
med geologisk kartlegging. For å kartlegge bruker man et vanlig topografisk
kart med en vanlig fargeblyant, orange i dette tilfelle. Man kan sette i gang
hvor som helst, og følge den spesielle bergarten hvor hen den går.
Fastfjellsblotninger av øyegneis står oppe mange steder, mens mye av fjellet er
overdekket av diverse løsmasser. Dette ligner litt på turorientering, men vi tegner
på kartet orienteringsposter som naturen har lagt ut. Geologisk turkartlegging
eller fastfjellsorientering kunne blitt en stor folkesport om alle bergarter
var like iøynefallende som denne.
· Urtidens superkontinent: da verden
virkelig sto samlet
Hele det høye Snøhetta-massivet består av kvartsitt, nr. 101 i lys gult på
kartet. Fjellet er veldig lyst i fargen, fordi kvartsittene inneholder nesten
bare kvarts, kalifeltspat, og muskovitt. Kvarsitt er omdannet sandstein. Den
opprinnelige sanden ble avsatt av forgrenete elver som spylte ut over store
områder av det lave kontinentet i slutten av urttiden (for ca. 900 - 600
mllioner år siden). Hele Jordens landmasser var samlet til ett kontinent på
denne tiden.
Også Rondane, Østerdalen, og store deler av nord-Norge, Skottland og Grønland
består av slike sandsteiner avsatt på dette superkontinentet. Det var ingen
landplanter i verden da disse sandmettede elvene herjet her, fordi den
biologiske evolusjonen ikke ennå hadde kommet så langt. I dag er det heller
ikke mye vegetasjon i Snøhetta-trakten, men det er fordi de kvartsrike
bergartene er ganske fattige på viktige næringstoffer.
· Supermakter kan sprekke, det kan også
superkontinenter
Her må jeg også nevne bergart 114, selv om vi ikke ser så mye av den hvis vi
holder oss til den planlagte tur-ruten. Den er brungul på oversiktskartet, og
heter kvartsskifer og meta-arkose i tegnforklaringen, men i Norge er den bedre
kjent som Oppalskifer. Den var også en elvesandstein i utgangspunket, men hadde
en annen utvikling enn Snøhetta-sandsteinene etter at den ble avsatt. Den lå
opprinnelig midt over den delen av superkontinentet som senere gikk istykker.
Kontinentet sprakk opp med tusenvis av sprekker og mange små jordskjelv, som i
Øst-Afrika i våre dager. Svart lava nedenfra kom opp og fylte disse sprekkene,
og vi ser disse i dag som mørke lag av amfibolitt og biotitt- skifer i de lyse
kvartsskifrene. Til slutt ble kontinentet revet i to av slike sprekker, og
kontinentdelene drev bort fra hverandre. Hovedsprekken ble til slutt mange
tusen kilometer bred, og lava som stadig fylte den utgjorde den vulkanske
havbunnen av gamle Iapetushavet.
· (Om fjella er høge i dag? Nei-du, då eg
var gut....!)
Men vi kan lese langt mer av verdenshistorien fra Oppdalskifer. Den sterke
skifrigheten kommer fra overskyvning og fjellkjededannelsen. Iapetushavet ble
borte da de gamle kontinentene igjen nærmet seg hverandre og kolliderte. (Til
slutt ble Pangaea dannet, et nytt superkontinent.) Under kollisjonen ble det
ene kontinentet delvis skjøvet over det andre, og Oppdalskifrene kom til å
ligge sammen med Snøhetta-kvartsittene. Gamle bergarter ble delvis skjøvet opp
og over yngre bergarter. Dette ser vi av at øyegneis med nummerkode 153 på
kartet nå ligger over kvartsittene med nr. 101 og glimmerskifrene nr. 89. Like
etter denne oppstablingen av kontinentdelene for 400 millioner år siden, var
fjellkjeden hos oss like høy som Himalayfjellene er i dag. Vi kan være stolte
av Snøhetta, som er det høyeste fjellet så langt nord i Norge, og vi bør ta
bedre vare på den følsomme naturen der. Men de norske fjellene er bare røttene
av det som i sin tid var verdens høyeste fjellkjede.
· Det er ikke gull alt som glimrer
Ved Åmotsdalshytta er vi inne i de eldste bergartene i Dovrefjell og Trollheimen,
gneiser med kode 184 på oversiktskartet. Dette er bunngneisen, en del av det
gamle superkontinentet som har overlevd med små endringer helt til i dag. Disse
gneisene i Åmotsdalen er blitt mye omdiskutert etter at det ble funnet gull i
dem sommeren 1991. Nå er det blitt folkesport å ta med gullvaskepanne og vaske
i elvesanden. Og god sport er det, for dem som setter pris på fin natur og
spennende tungmineraler, slik som magnetitt, hematitt, kis, epidott, og granat,
som samler seg i bunnen av vaskepannen. Har jeg ikke nevnt gull blandt
tungmineralene? Om forlatelse !
· Ta bare bilder, legg igjen bare fotspor
Videre på fjellturen mot Todalen ser man stadig nye landskapsformer som er
hugget i de samme bergartene. Men det er en bergart her som vi ikke er nevnt
før. Konglomerat er en form for kvartsitt der større sandkorn og rullestein fra
de gamle elvene ennå er synlige. Flere konglomerater fra jordens urtid er kjent
i området, bl.a. i kvartsltt (101) ikke langt fra turisthyttene Lønnechenbua og
Vangshaugen. (Selve konglomeratene er ikke inntegnet på oversiktskartet.) Mange
steder er rullesteinene presset flat under fjellkjededannelsen, da alt ble
støpt inn som deler av det faste fjellet. Man finner ikke stort annet enn
sandkorn og rullestein i slike gamle konglomerater, fordi det verken levde
planter eller dyr i dens elver. Du kan tenke igjen på konglomerat når du
passerer Driva ved Fale bru og ser ned på rullesteinene: hvis du mister
fotoapparatet her, kanskje dukker det opp igjen i et konglomerat om noen hundre
millioner år!
· Selv ikke geologer kan alt
Den siste kvartsitten på turen treffer man i fjellet mellom Innerdalen og
Todalen. Den skiller den ensartede Snota-gneisen (163 på kartet) fra de øvrige
gneisene (184) i Trollheimen. Her må jeg komme med noen innrømmelser angående
geologiske kart. Tidligere kalte jeg et geologisk kart for en (facit). Dette er
bare delvis sant, fordi ingen geoloiske kart viser hele sannheten. Når du
sammenligner de tre publiserte kartene i ulik målestokk over Snøhetta-området,
ser du flere små uoverenstemmelser som ikke bare skyldes detaljgrad. Geoloiske
kart er tross alt tolkninger, tegnet av geologer som har ulike detaljkunnskaper
og meninger om den lokale geologien, og resultatene blir nok litt forskjellige.
Det er alltid en god del usannheter. Se på Innerdalen, der kvartsitt (nr.101)
kommer fra Trollheimen og tynner ut til ingenting før den når Sunndalsøra.
Dette er bare bløff, fordi ingen geologer vet om denne kvartsitten egentlig
tynner ut slik, eller stopper brått, svinger mot nord eller sør, eller om den
kanskje fortsetter helt til Sunndalsøra og enda lenger vestover!
· Oppfordringer for hobbygeologer
Du er kanskje overrasket over at vi ikke vet alt om geologien i Norge? Det er
fordi Norge har mye fjell og få fjellgeologer. Det tar tid å kartlegge hele
landet i detalj. I dag koster det minst tusen kroner dagen å sende en
fjellgeolog ut på kartleggingstokt, og slik grunnforskning er ikke lønnsom
umiddelbart etter at den er utført. Men du drar jo gratis til fjells! Kanskje
finner du på å kartlegge denne kvartsitten i sommer, med fargeblyant på ditt
topografiske kart? I så fall, ta noen små referanseprøver og ikke hold
opplysningene for deg selv. Det bergrunnsgeologiske kartet Ålesund i målestokk
1:250 000 skal publiseres i løpet av noen få år, og jo mer opplysninger vi har,
desto bedre blir kartet. Det er flere geologer enn meg som lurer på hva som
hender akkurat her. Og det er ikke bare denne kvartsitten, men en mengde andre
bergarter som geologene ikke har detaljert oversikt over. God tur, nå med
fargeblyant og minihammer i tillegg til ditt vanlige kart og kompass.
Nå er også du blitt amatørgeolog !
