STOROFSEN I 1789

Erik Dørum

Bøgda vår; Oppdal historielag 1989 (side5-13)

Et dystert 200-årsminne

I 1989 var det nøyaktig 200 år siden «Storofsen», den verste flomkatastrofen i nyere norsk historie fant sted. Det hele begynte med et veritabelt skybrudd på Østlandet tirsdag 21. juli, et skybrudd som bare fortsatte i intensitet, og som etter et døgn også rammet de sydligste bygdene i Sør-Trøndelag. Det hele var over fredag 24. juli, og da var nærmere 750 gårder på Østlandet og over 200 gårder nordafjells helt eller delvis ødelagt på grunn av store flom- eller skredskader. Verst rammet på Østlandet var Valdres, Gudbrandsdalen og Glommas dalføre. Hele Gudbrandsdalen ble beskrevet som en nærmest sammenhengende lang innsjø, vannstanden i Mjøsa steg med omlag ti meter, og om Øyeren er det fortalt at den var dobbelt så lang som vanlig. Nordafjells førte flommen i Orkla til at gruvegangene i Kvikne kobberverk ble fylt med vann, flere av verkets bygninger samt smeltehytta på Innset ble tatt av elva, og dette førte til at verket som nå var inne i en alvorlig krise, ble innstilt for godt. Elva gjorde dessuten stor skade på dyrkajord og hus fra Rennebu og videre nedover dalføret. Et jordras ovenfor Støren omdannet Gaula til en innsjø som gikk helt opp til Rognes, og da demningen brast, sopte vannet med seg mye jord og hus fra flatbygdene i nedre Gauldal. Den flomdigre Driva tok med seg mye jord, hus, bruer og høyløer i Oppdal, og i tillegg ble bygda utsatt for mange jord- og leirskred som ødela åker og eng på mange gårder. I Sunndalen viser en taksering etter katastrofen at over 100 gårder og husmannsplasser ble skadet. Ifølge takseringen tok elva meg seg hus på litt over 50 gårder og husmannsplasser, 20 kvernhus gikk tapt,-  og dessuten mange høyløer og smier.

For å forklare bakgrunnen for den store naturkatastrofen må en se på den klimaforandringen som over tid hadde funnet sted i fjellbygdene på Østlandet og i Trøndelag, og samtidig de spesielle værforholdene våren og sommeren 1789. Perioden 1550-1770 er ofte betegnet som «den lille istid». Lange vintre og kalde somre gjorde at breene i høyfjellet vokste sterkt, bl.a. ble gården Nigard i Jostedalen «spist» av en brearm i 1743. På 1770-tallet ble værlaget noe bedre, men 1787 og 1788 var ekstremt kalde år med svært liten snøsmelting i de høyereliggende strøk. På forsommeren 1789 var det derfor store snø- og ismasser som lå i høyfje1let og ventet på sin «forløsning». Våren det året var svært varm, og en uvanlig høy luftfuktighet førte til liten fordamping av snøen på bakken.

Sivilingeniør Arne Østmoe utga i 1985 en liten trykksak som het «Storofsen 1789,

værsystemet som førte til den største flomkatastrofen i Norge», og her har han forsøkt å rekonstruere værsituasjonen ute i Europa i ukene før «Ofsen». 11. juli bygget det seg opp et kraftig høytrykk over Finland, det ble svekket etter noen dager, men bygget seg opp igjen, og 20. juli var det bastant og meget sterkt, i de samme dagene lå det et lavtrykk over Polen som etter hvert ble sterkere og sterkere da en svært varm og fuktig luft fra det sydlige Atlanterhav strømmet inn over Mellom-Europa. Polen-lavtrykket presset seg nordover, men det kraftige høytrykket over Finland virket som et stengsel eller en vegg den veien, og de varme og enormt Riktige lavtrykksmassene ble derfor presset inn over Østlandsområdet. Den Riktige Atlanterhavsluften hadde også ført til lavtrykk med mye torden og regn over de britiske øyer. Dette lavtrykket drev videre mot Norge, mens det formelig «suget» til seg ny fuktighet fra det sydlige Atlanterhav hvor det var svært varmt. Samtidig med at de enormt fuktige lavtrykks­massene ble presset inn over Østlandsområdet, kom et meget sterkt og kaldt lavtrykk fra Nord­land sydover, godt hjulpet av en kraftig nord­vestvind. De to luftmassene kolliderte over Østlandet, og kaldfronten presset de varme og enormt fuktige luftmassene sydfra høyt til værs. Disse ble avkjølt, all fuktighet måtte ut, og dermed brøt «syndfloden» løs.

Det hele begynte mandag kveld 20. juli med kraftige regnbyger i Telemark, og tirsdag 21. juli var det et sammenhengende skybrudd med lyn og torden over Østlandet. Om kvelden nådde uværet Dovrefjell og litt senere Oppdal, og hele døgnet etter, den 21. juli, var det som om himmelslusene var åpne over Østlandet og Sør-Trøndelag. Tradisjonen forteller at ei tønne som sto ute på Nestu Mjøen, ble full av regnvann den dagen. Normalt ville et slikt lavtrykk ha forflyttet seg, men her var det stengt inne av Langfjella i vest og den kalde vinden fra nord, og dermed måtte de fuktige luftmassene tømme seg på stedet. Torsdag 23. juli avtok regnet på Østlandet, og mot kvelden ble det endelig oppholdsvær. I Sør-Trøndelag regnet det imidlertid fortsatt, men også her lettet det ut på dagen. Fredag 24. juli var det atter godvær over Østlandet. Det hele var over.

«Storofsens» ødeleggelser i Oppdal

To døgns sammenhengende skybrudd førte naturligvis til store skader i fjellbygda. Høsten 1788 hadde vært svært nedbørsfattig og ekstremt kald, og det dannet seg et meget tykt telelag i barfrosten. Da styrtregnet satte inn om kvelden den 21. juli, var det fremdeles tele i jordlaget oppetter fjellsidene, og etter hvert som morene- og leirjorda ble tung og vasstrukken, begynte den å gli på telelaget, og etter hvert ble der utløst skred etter skred. Her må en huske på at skoggrensa den gang gikk langt lavere enn nå, minst et par hundre meter, og dermed hadde ikke de gjennombløte jordmassene noe hold i trerøtter. I dagene 29. september til 5. oktober 1789 ble det under ledelse av amtmann Harnmer og fogd Wedege avholdt en åstedsbefaring på de flomherjede gårdene i Sunndalen, og her får vi en beskrivelse av «hvorledes den store og usædvanlige Vandflom Onsdagen den 22 og Torsdagen 23 Juli sistleeden overfaldt og ruinerede vor heele Bøygd». Etter en beskrivelse av storelva (Driva) og de mange tverrelvene i Oppdal og Sunndalen heter det: «Disse Tverelve komme ifra Fielddalene, hvor der i dybeste Dalen ligge baade smaa og mangesteds store Søer, som paa vor Talemaade kaldes Vand. Og naar disse forbenævnte Søer paa denne Tiid om Sommeren, særdeeles mens Snee er i Fjeldeme, af varmt søndenveir og Regn bliver opfylde, da løber ud deraf saa store Vandflommer, og naar disse komme til Storelven, da bliver hun saa stor at hun gjør Skade baade paa Aker og Eng. »Etter å ha omtalt mange ras som demte opp både Driva og flere av sideelvene, heter det videre: «Da nu Vandet paa alle disse Steeder paa en Tid til al Ulykke sprængde sig derigjennem, og alt dette kom til Storelven, da blev hun saa overflødig og usædvanlig stoor, at den halve, ja maaske ikke den tredje Deel rømte i det sædvanlig Elvefar, men gik stridig udover og paa nogle Steder nedøret, paa andre Stede udbrød, borttog og ruinerede Ager og Eng, Skov og Mark, ja, paa nogle Stede borttog Gaardens Huuse og alt hvad Folket derudi havde.» Det nevnes også at da flommen kulminerte, gikk Driva 10 alen høyere enn normalt, og der den var smal «16 alen høiere end den nogen Tiid hafdi verit». (En alen var ca. 63 cm.)

Det bildet som her tegnes av flomkatastrofen i Sunndalen, passer vel også med de faktiske forhold i Oppdal, men her kom i tillegg de mange jordskred eller «landlaup» som overstrømmet åker og eng med jordmasser og stein, og som i flere tilfeller ødela hus. Dessverre er det skriftlige kildematerialét for spinkelt til at vi kan danne oss et nøyaktig helhetsbilde over skadenes omfang. I 1790 fant det sted en åsteds­og takseringsforretning på noen av de gårdene som ble hardest rammet, og her gir tingboka for Orkdal en meget detaljert beskrivelse av ødeleggelsene.

Kommisjonsprotokollen for jordavgiften i 1802 gir også en del opplysninger, men ellers må en for en stor del stole på lokalt tradisjonsstoff, bl.a. det Ola J. Rise har tatt med i Oppdalsboka (bind II), og småhistorier som Ola Setrom skrev ned rundt 1920.

Garden Sætra i Drivdalen ble hardt rammet av «Storofsen». På dette bildet, som er ca. 80 år gammelt og noe preget av tidens tann, ser vi ikke spor etter naturkatastrofen. Men skiferindustrien har satt sitt preg på Klevan (i bakgrunnen) etter at bildet ble tatt.

Oppe i Drivdalen fikk Sæteren* ødelagt mye åker og eng. Jordstykkene Essvolden og Nyluenget som begge ligger på Østsida av Driva, ble helt ødelagt av «Jordskreede blandet med store Bierge og Steene». På disse jordstykkene ble det vanligvis avlet 60 lass høy. På vestsida tok elva med seg mye fin jord, og samtidig ble mange mål som var oversvømt av elva, «belagt med saadan Sand, Stene og Grus, at det aldrig kan blive nyttig at voxe Græs mere der». Ingebrigt Olsen Sæther som hadde nedlagt stort arbeide i å forbedre og utvide gården, og som to år tidligere hadde mottatt en be­lønning fra Det tronhiemske Landhuusholdnings Selskab for sin flid, så nå det meste av strevet lagt i ruin.

Enda hardere skjebne rammet Volden og de tre Engen-gårdene. Store jordskred fra oppe i lia Ødela alle hus på Volden så nær som den ny­oppførte stallen. Med Ole Mørk Volden som kilde skriver Ola J. Rise at kvelden før ulykken gikk alle og la seg i nystallen fordi selve stuetaket lekket så fælt. På det viset berget de livet, men de hadde nesten ingen sko eller gå­klær. Barbeint tok de seg nå fram langs Englia til Risgjerdet hvor kona på gården kom ifra. Ola Setrom har også nedtegnet den samme begivenheten. Her heter det at Vollafolket forsøkte å komme til Nordigard Lo, men da det var umulig å komme seg over Vinstra, tok de inn på Holan. I tillegg til husa ødela jordskredet all jorda på gården, og Volden var nå så å si ødelagt som gårdsbruk.

Den samme skjebne fikk de tre Engengårdene. Ifølge Ola Setrom lå alle tre Engengårdene den gang hvor Søstu er i dag. Store ras i Englia ødela fullstendig alle hus i Søstu og Utistu, og i takseringsforretningen året etter fant man følgende om Utistu: «Retten begav sig ud og forefant Anders Halvorsens tilforn staaende Huuse med Tompt til en Steenhaab forvandlet, saa Rudene af Husene ei sees.» Søgard slapp noe bedre unna, idet husa her ble stående, «men dog omskumplede ved Jordskreden saa forbedring paa dem maa anvendes». All åker og eng på de tre gårdene gikk tapt ved jordskredene. For Søstu og Utistu var denne ulykken ekstra tragisk. 19. september 1784 brente begge gårdene, og de var nyss gjenoppbygd da storskredet kom. Ola J. Rise skriver i Oppdalsboka at Søstu og Søgard var blitt tatt av raset ei natt, og da folket i Utistu følte seg svært utrygge, bar de ut verdifulle ting fra husa og la disse under et hulberg som lå et stykke ovenfor gården. Turen kom til slutt til gamlekona på gården, som skulle bæres bort, men da hun fikk høre at storgryta var igjen, ropte hun: «Dokk må tå gryta føsst no da!» Dette ble gjort, men like etterpå kom storskredet og tok med seg den gamle.

Ola J. Rise nevner også at husa på Gottem skulle ha gått med i et skred i 1789, og da er det rimelig å tro at det var under «Ofsen». Husa på Gottem lå opprinnelig lenger opp mot lia, men etter 1789 ble de flyttet nedenfor noen berg som deler innmarka, slik at de kunne få bedre beskyttelse mot skred.

Ola Setrom sier i sine nedtegnelser fra rundt 1920 at lensmann Ole Olsen Gottem og hans høygravide kone Lisbeth forsøkte å redde seg over til Skorem da storflommen kom, og ved det store berget som ligger mellom Gottem og Skorem, ble sønnen Mikkel Skarsem født.

Alle gårdene på vestsida av Driva fra Amotsdalselva og ned til Skorem led nok store tap, bl.a. nevnes det ved fastsettelsen av jordavgiften i 1802 at Skorem var «ruineret ved Elve­brud og Jordskreder».

Gårdene på Rise ser ut til å ha sluppet bra unna «Ofsen». Nå lå de fleste Risegårdene den gang i en klynge der Megarden ligger i dag, og der var faren for jordskred mindre. Dessuten hadde de ikke noe jord nede ved Driva. Derimot gikk det ille med en av Risesetrene. I 1750 fikk Risegårdene Noristu, Søstu, Megarden, Ekran og Stortrengen bygselbrev på Moasetra i Vinstradalen. Etter noen år sluttet de setringen der, angivelig på grunn av bjørneplage, og i 1787 fikk de bygsel på den øvre del av Vinstradalen. Iver Olsen Rise som nå var eier av Søstu, anla seter på østsida av Vinstra, omlag midtveis mellom Noristu- og Oppistusetra. Under «Ofsen» gikk hele setra ut i et stort ras, og Søstu Rise tok igjen i bruk Moasetra.

Slapp gårdene på Rise relativt bra fra «Ofsen», så ble til gjengjeld Losgrenda hardere rammet. Nede på Losmoan hadde gårdene engstykker som lå utsatt til mot Driva, og dessuten ble gårdene på øvre Lo utsatt for skred fra Loslia og flomskader fra Vinstra. Flomskadene gikk verst ut over Bekken. Fra en åstedsbefaring 11791 sies det at gården nærmest ble ødelagt ved den siste flommen, og mens man tidligere kunne så 2 tønner korn og avle 16 lass høy, var tallet nå redusert til 1 tønne og 3 lass. I en taksasjonsforretning på Nerlo i 1805 heter det at «ved den store Oversvømmelse i Aaret 1789, leed Jordbunden især meget, da en deel av dens bedste Engebund, den gang blev forvandlet til Elvefar og Steenører». Ved fastsettelse av jordavgiften i 1802 anføres om Søstu at gården «har taget megen Skade ved Jordskreder og Elvebrud». Også Nordigard led tap, bl.a. ved at jordstykket Losslettet på Engan som lå mellom Sæteren og Volden var blitt «ruineret, indbrudt, og overlagt med store Steendynger, hvis Afrydning overstiger menneskelige Kræfter, saa Eiendommen aldrig kan blive frugtbringende i Forhold til dens Vidde». Det var for øvrig andre gang på litt under hundre år at Losgårdene var utsatt for en slik naturkatastrofe. 19. og 20. juli 1698 opplevde man en noe mindre utgave av «Ofsen», og med det resultat at både Driva og Vinstra tok seg nye elvefar gjennom verdifull jord, samtidig som gårdene ble utsatt for «fieldschred og jord­løb ofven huusene under fleldet».

Fra Loslia og nordover til Almannberget gikk det flere jordskred, bl.a. oppe i Hevleslia, og Mons Hevle som befant seg oppe i lia og hogg ved, var nær blitt tatt av jordmassene. Men selve storskredet under «Ofsen» ble utløst lengst syd i Almannberget. På sin ferd ned mot Mjøagårdene delte det seg og gikk på begge sider av husa på Nordmjøen. Folket på gården løp nordover til en haug da de så skredet komme, og herifra kunne de med lettelse betrakte at alle husa berget. Den største delen av skredet gikk på sydsida av gården, og alle fire Mjøa­gårdene fikk svære skader på jorda si. At leire, stein og grus fløt helt ned til gårdene ved Ålma, sier vel sitt om størrelsen på skredet. Eierne av Nedre Oppistu og Nestu Mjøen som begge hadde jordstykker helt nede på Ånstan, kunne bare konstatere at disse var «rent ud­brut eller raineret og forvandlet til en Steen­haab». Ingen av husa ble ødelagt på de fire Mjøagårdene, men derimot mistet tre av oppsitterne verdifulle dyr. Gullic Jonsen på Nestu mistet «2 dyre Heste», Halvor Jenssen på Nord­mjøen ei hoppe og ei ku, mens Knud Pedersen på øvre Oppistu fant to kyr så hardt skadet at de måtte avlives.

Det enorme skybruddet utløste også flere skred i Hovden og i Vangslia, og flere gårder fikk skade på åker og eng. Verst gikk det ut over Gammel Aune. Husa berget, men av en åker som lå like ovafor «er nu intet at see uden Bierge og stoere Steene, saa det er og bliver umuelig at denne Ager mere kan komme Gaarden Ofne eller dens Eiere til Nytte».

Trolig var det bare ei bru over Driva i Oppdal som greidde å motstå de enorme vannmassene under ”Storofsen”: Skreabrua på Engan. Det blir fortalt at en mann gikk fra Auna og hit for å komme seg over Driva. Brua er her tegnet av rittmester Bernt Lund i Illustrert Nyhedsblad 1862 (s. 23).

På Lønset var det flommen i Driva som førte til store ødeleggelser. I takseringsforretningen av 1790 nevnes det at alle husa på gården øyen ble tatt av flommen. Da elva vokste raskt, for­sto den 39-årige enken Marit Ingebrigtsdatter Øyen at situasjonen var meget kritisk, og med fare for livet greide hun og de fire barna, hvor­av den minste var bare to år, å flykte opp i lia ovenfor gården. Her sto hun og «sine 4re nøgne Børn» og så at elva tok med seg husa. Her er det ikke helt samsvar med det Ola J. Rise skri­ver i Oppdalsboka: «Stogon i øyin i Lønnset flaut tå tøften og vart fastbunde mæ rep tart flaumin va over.» Her nevnes det også at en øl­bolle fra gården ble gjenfunnet ved Strand, og at den seinere ble malt opp på nytt og fikk en inskripsjon på rim om hendelsen. Øyen led også store tap ved at elva ødela en verdifull åker og de beste engslettene.

De andre Lønsetgårdene som hadde jord nede ved Driva, slapp heller ikke unna «Ofsen». På Rathe reiste elva med en verdifull åker, og mye av den beste enga var da det hele var over, «rent udbrudt, ruineret og omdannet til en Sand og Steenøre hvor der aldrig kan voxe Græs mere». På Strand ødela flommen gardens eneste eng hvor det i normalår kunne avles rundt 100 lass høy, og den ødela dessuten de tre høyløene som sto der.

I det hele tatt gikk det hardt utover høyløene som lå langs elva. Ola J. Rise nevner i Oppdalsboka at mange høyhus oppe i Drivdalen, ved Ålbu og på Lønset ble tatt av flomrnen, og Ingebrigt Olsen Albu skal ifølge tradisjonen ha fortalt at sju høyhus seilte forbi nede i Ålbusøyan, og i tillegg reiste elva med hans eget. Ille gikk det også med bruene over Driva og tverrelvene. Nå var nok mange av dem gamle og primitive, og enkelte bare ei klopp. At disse tverrforbindelsene i bygda ble brutt for ei tid, skapte mange vansker og problemer, og ikke minst førte det til lange omveier.

I Oppdalsboka forteller Ola J. Rise om oldefar til Elias Sæter, at da han kom ned til Auna fra Unndalssetra like etter «Ofsen», så måtte han helt opp til Skreabrua på Engan for å komme over Driva.

 På Donali holdt de på å sette opp ny stuebygning da uværet brøt løs. Donalibekken flommet så kraftig opp at arbeidskarene som bodde på Donaliplassen nord for bekken, måtte holde seg i ro i tre døgn før de kom seg over igjen. Dette er visstnok det eneste tradisjonsstoffet som finnes om «Storofsen» på Nordskogen, og det kan vel tyde på at denne delen av bygda slapp lettere unna. Hvis det hadde oppstått større eiendomsskader, ville sikkert Ola J. Rise som bodde på Stubban så tidlig som rundt 1910, ha hørt om det og nevnt det i Oppdalsboka.

De enorme nedbørmassene som trengte ned i leir- og morenejorda i høyfjellet, utløste som sagt mange skred, og dette førte også til forandringer i naturlandskapet. Ifølge tradisjonen forsvant ei tjønn som lå ved Blåhø, fordi de gjennombløte ytterkantene som tjente som demning, raste ut. I flere av dalsidene i Søraustfjellet kan en se tydelige spor etter gamle ras eller «landlaup», og det er vel rimelig å tro at mange av disse kan føres tilbake til 1789.

Takseringsforretningen i 1790

De store ras- og flomskadene som helt eller delvis ødela flere gårder i Oppdal, førte til at det ble svært vanskelig for bøndene å klare si­ne økonomiske forpliktelser overfor det offentlige, og i et skriv til Rentekammeret i København datert 9. oktober 1789 søkte derfor amtmann Thorkild Fjeldsted om en reduksjon i landskylda for de gårdene som var hardest rammet. Rentekammeret innvilget dette i et brev av 26. november samme år, og i dagene 1. til 7. september året etter ble det avholdt åstedsbefaring og takseringsforretning på de gårdene det gjaldt. Da kommisjonen tok fatt på sitt arbeide den 1. september, ble den i fogden Carl Christian Dons fravær ledet av hans fullmektig Johannes Klingenberg Dons. Forøvrig deltok lensmann Ole Olsen Gottem og de seks edsvorne lagrettemennene Knut Jørgensen Gorset, Erik Iversen Gorset, Lars Halvorsen Aune, Ole Ingebrigtsen Bjørndal, Johan Johansen Pøyten og Jon Hellaugsen Holden. Da kommisjonen fem dager seinere tok fatt på Lønset, var lagrettemennene skiftet ut med de lokalkjente Beraug Olsen Rathe, Ole Berougsen Rathe, Semming Taraldsen Blokkhus, Ole Jonsen Jamtsæter, Hans Hansen Nerhol og Peder Stephensen Strand. Lagrettemennene som tilhørte lokalmiljøet, kom som rimelig kunne være med forslag om til dels store nedslag i landskylda, mens Dons som representerte kongen og som skulle «passe Rigets Interesser», i utgangspunktet var innstilt på minst mulig reduksjon. Men under åstedsbefaringen på de forskjellige gårdene kunne han selv gjøre seg opp en mening om hvor store tap eierne hadde vært utsatt for, og da lagrettemennene la fram sine forslag til nedsatt skyld, så hadde han faktisk ikke en eneste innvending.

Når kommisjonen skulle beregne nedslag i landskylda, så måtte den vurdere tap av hus og eng (i antall høylass), samt redusert utsæd (i tønner korn) og husdyrhold. Begynner vi igjen sør i Drivdalen, får vi denne oversikten:

Sæteren: Tap av 108 høylass. Tidligere utsæd: 8 tønner, nå: 6 1/2 tønne. Tidligere husdyrhold: 4 hester, 26 storfe, 20 småfe, nå: 2 hester, 10 storfe, 13 småfe. Opprinnelig skyld: 1/2 spann*, ny skyld: 18 marklag.

Søgard Engen: Mistet all eng. Tidligere ut­sæd: 8 tønner, nå: 1 1/4 tønne. Tidligere hus­dyrhold: 3 hester, 20 storfe, 30 småfe, nå: 4 kyr, 5 småfe. Opprinnelig skyld: 1/2 spann, ny skyld: 4 marklag. 

Søstu Engen: Mistet alle hus, tap av 97 lass høy. Tidligere utsæd: 4 tønner, nå: 1/4 tønne. Tidligere husdyrhold: 1 hest, 12-13 storfe, 20 småfe, nå: 2 storfe. Opprinnelig skyld: 18 marklag, ny skyld: 1 marklag.

Utistu Engen: Mistet alle hus, tap av 97 lass høy. Tidligere utsæd: 4 tønner, nå 1/4 tønne. Tidligere husdyrhold: 1 hest, 12-13 storfe, 20 småfe, nå: 2 storfe. Opprinnelig skyld: 18 marklag, ny skyld: 1 marklag.

Kommisjonens konklusjon var ellers at de to siste gårder «begge var ruinerede».

Nestu Mjøen: Tap av 63. lass høy, samt 20 lass på en eng som på «nogle Aar blive brugelig». Tidligere utsæd: 10 tønner, nå: 7 5/8 tønner. Tidligere husdyrhold: 4 hester, 30 storfe, 40 småfe, nå: 2 hester, 18 storfe, 22 småfe. Opp­rinnelig skyld: 1 spann, ny skyld: 1 øre, 14 mark­lag.

Nedre Oppistu Mjøen: Tap av 45 lass høy. Tidligere utsæd: 4 1/2 tønner, nå 3 1/4 tønner. Tidligere husdyrhold: 2 hester, 16 storfe, 14 småfe, nå: i hest, 10 storfe, 10 småfe. Opprin­nelig skyld: 1/2 spann, ny skyld: i øre, 2 marklag.

Øvre Oppistu Mjøen: Tap av 97 lass høy. Tid­ligere utsæd: 7 tønner, nå: 5 3/4 tønner. Tidlig­ere husdyrhold: 3 hester, 24 storfe, 28 småfe, nå: neppe 1 hest, 8 storfe, 10 småfe. Opprinne­lig skyld: 1 øre, 12 marklag, ny skyld: 18 marklag.

Nordmjøen: Tap av 120 lass høy. Tidligere utsæd: 8 tønner, nå 3 tønner. Tidligere husdyr­hold: 3 hester, 24 storfe, 30 småfe, nå: i hest, 8 storfe, 10 småfe. Opprinnelig skyld: 1 øre, 16 marklag, ny skyld: 19 marklag.

Gammel-Aune: Tap av 23 lass høy. Tidligere utsæd: 4 tønner korn, nå: 2 tønner. Tidligere husdyrhold: 2 hester, 16 storfe, 12 småfe, nå: 1 hest, 14 storfe, 8 småfe. Opprinnelig skyld: 1 øre, 12 marklag, ny skyld: 1 øre, 6 marklag.

Øyen: Alle hus tatt av elva. Tap av 20 lass høy. Tidligere utsæd: 3 1/2 tønne, nå: 1 tønne. Tidligere husdyrhold: 1 hest, 12 storfe, 10 småfe,

nå: neppe 1 hest med 4 storfe og 4 småfe. Opprinnelig skyld: 1 øre, ny skyld: 7 marklag.

Strand:           Tap av 90 lass høy. Tidligere utsæd:

4 tønner, nå: 2 tønner. Tidligere husdyrhold:

2 hester, 12 storfe, 10 småfe, nå: 1 hest, 5 stor­fe, 6 småfe. Opprinnelig skyld: 1 øre, ny skyld:

10 marklag.

Rathe:            Tap av 19 lass høy. Tidligere utsæd: 5 tønner, nå: 3 1/2 tønne. Tidligere husdyrhold: 2 hester, 20 storfe, 14 småfe, nå: i hest, 16 storfe, 12 småfe. Opprinnelig skyld: 1 øre, 6 marklag, ny skyld: 21 marklag.

*          Skylda (et må1 for  verdien av garden) ble regnet slik:

1          spann = 3 øre 72 marklag.

Når fogdens fullmektig uten unntak godtok lagrettemennenes forslag til redusert landskyld, så tok han nok også med i sin vurdering at det hadde kommet nattefrost tidlig i august 1790, slik at «Kornavlingen nu i dette Aar er rent affrøsen saavel for disse (Lønsetgårdene) som de andre Beboere her i Tinglauget».

Vi må nok gå ut ifra at noen gårder med svært lav landskyld var blitt påført like stor skade som de gårdene som her er nevnt, men da skylda var så lav at den nærmest kunne karakteriseres som minimal, så var avslagsfor­retningen uinteressant. Som et eksempel kan nevnes Volden på Engan. Som tidligere nevnt ble både husa og all jorda på gården ødelagt, men med en så lav landskyld som 3 marklag ville vel ikke kommisjonen bry seg med noen åstedsbefaring.

Åstedsbefarings- og takseringsforretningen i 1790 slo i flere tilfelle fast at skadene var av et slikt omfang at gården aldri ville gjenvinne sin tidligere størrelse, og at « Jordbunden nu er af en slik Beskaffenhed at den aldrig kan optages til Engeland».

 Men til tross for dette ser det ut til at flere av gårdene kom seg forbausende fort i relativt god hevd etter katastrofen.

Kommisjonsprotokollen for jordavgifta i 1802 viser at over halvparten av gårdene hadde fått tilbake sin gamle skyld.

I 1802 hadde dessuten de fleste av disse gårdene fått økt utsæd (i tønner korn) og et større husdyrhold enn i 1790, noe denne oversikten viser:

Tiden leger alle sår, heter det, men sporene etter «Storofsen» er ennå godt synlige oppe i Almannberget. Storskredet her påførte Mjøagårdene svære skader. Bildet er trolig tatt rett over hundredrsskiftet.

Legg merke til at Rathe har fått tilbake sin gamle skyld til tross for at gården hadde mindre utsæd og husdyrhold i 1802 enn i 1790.

Reduksjonen i landskylda hadde vel nærmest bare symbolsk verdi for de som hadde mistet hus, buskap, åker og eng i naturkatastrofen, og selv om oversikten fra 1802 viser at gårdene nå var i noe bedre stand enn i 1790, så kostet det fortsatt for mange bønder flere tiårs blodslit og armod før gården kom tilbake til gammel hevd. Som tidligere nevnt gikk kornavlingen i 1790 for det meste tapt, og flere uår i begynnelsen av 1800-tallet gjorde situasjonen enda vanskeligere for de som var rammet av «Ofsen». 1807 og 1808 var fæle frostår, og fra flere fjellbygder fortelles det at kornåkrene fremdeles sto grønne da snøen kom. Uårsperioden kulminerte med nødsåret 1812, som er betegnet som det verste uåret i norsk historie siden 1770-tallet.

I de første åra etter katastrofen ble nok fjellbeitene og det man kunne sanke sammen av fôr i utmarka redningen for mange. Noen var kanskje så heldige at de kunne sette i hevd jord fra nedlagte nabobruk som hadde sluppet unna skred og elvebrudd. Det var bl.a. tilfelle med Halvor Jenssøn Nordmjøen som i 1789 hadde hatt et tap på 120 lass høy, og som kom seg over den verste perioden ved å ta i bruk engsletter eller jordstykker syd for gården som hadde ligget øde i lengre tid. Med de harde og trange kår som rådde i fjellbygda måtte naturligvis en katastrofe som «Ofsen» føre til økonomisk min for enkelte gårder og husmannsplasser. Volden på Engan som nærmest ble totalødelagt av skred, havnet på tvangsauksjon i 1792 da eieren ikke kunne greie avdrag på gammel gjeld. Men så ødelagt som gården var, fristet den ingen kjøpere, og etter 3. gangs auksjon gikk den tilbake til slektens eie. Samme året makeskiftet Even Ingebrigtsen Mjøen sin gård Nedre Oppistu med Ole Olsen Gottem, og med et mellomlegg på 199 riksdaler berget han seg ut av krisen. Det at så mange setrer i Oppdal skiftet eier tidlig på 1800-tallet, forteller også om trange tider. Ble de økonomiske vanskene for store, ble setra solgt for å berge gården.

I 1989 var det som innledningsvis nevnt 200 år siden den verste naturkatastrofen i nyere norsk historie rammet bygda vår. Selv om naturen er flink til å lege sine egne sår, så kan vi frem­deles finne store arr i terrenget som forteller om jordskred og leirras i 1789. Mest synlig er de store rasmerkene syd i Almannberget som ennå i lange tider vil være tydelige, og fortelle om det store «landlaupet» som førte med seg jord og stein helt ned til Alma, og som ødela mye åker og eng på de fire Mjøagårdene.

 Til slutt kan nevnes at «Storofsen» også bidro til å skape den rene dommedagspsykosen i enkelte bygder. Katastrofen inntraff samtidig med den store franske revolusjon, og mens skybruddet var på sitt verste, kom meldingene om stormen på Bastillen, og at de revolusjonære hadde tatt makten i Paris - samtidig med at leilendinger og landarbeidere plyndret og raserte adelsgods på landsbygda. I datidens overtroiske samfunn var det mange i de ras- og f1omherjede bygdene som så de to hendelsene i sammenheng, og tok dem som et tegn på at verdens undergang var nær. I flere av de katastroferammede bygdene, og særlig i Gudbrandsdalen, fortelles det om godt kirkebesøk i tida etter «Ofsen», og det er vel rimelig å tro at dette kan ha sin årsak i den påståtte dommedagsfrykten.

*          I artikkelen blir det stort sett brukt de gamle skriveformene av gårds- og stedsnavn i Oppdal.