Dette er et utdrag fra bokverket
"Norges Geologi" av Olaf Holtedal
som ble utgitt i 1953 og geologien er nok revidert noe siden den gang.
· Kunnskap om naturen øker turgleden for de fleste fjellvandrere.
Hvis du kan mye om fjellflora og fauna fra før, har du sikkert lyst til å lære mer.
Hva da med litt geologi?
Fra side 348-354
Syd-Norges nordvestre gneis-område.
("Det romsdalske grunnfjell", "Vestranden" m. v.).
I Brøggers oversikt over Norges geologi av 1914 anvendes betegnelsen " nordvesttavlens grunnfjell" for det område som ligger mellom "foldningssonen", dvs. Sogn-jotunheimens og Trondheimsfeltets nedfoldete strøk, og havet i nordvest, et område som man fra gammel tid har visst var vesentlig bygd opp av gneiser, gneisgranitter og andre krystallinske skifrige bergarter. Betegnelsen "tavle" leder tanken hen på en massiv ufoldet blokk og passer dårlig med de faktiske forhold som de mer og mer trer fram for oss i dette nordvestre gneis-strøk, idet vi her i kaledonsk tid nettopp har hatt særlig store deformasjons- og omdannelsesprosesser. I virkeligheten kan vi og bør vi heller ikke bruke betegnelsen "grunnfjell" for iallfall, store deler av områdets bergmasser; vi har bl.a i stor utstrekning å gjøre med yngre dannelser som på grunn av fjellkjede-prosessene framtrer med "grunnfjellsaktig" preg.
På oversiktskartet over det skandinaviske kaledonske strøk av 1936 (1938) har forfatteren for det område som her skal omtales (bortsett fra et lite parti i indre Sogn som er angitt som grunnfjell) benyttet betegnelsen "krystallinske bergarter i nordvest-sonen med kaledonsk dyp-sone-gneisifisering og -granittisering, innbefattende bl.a. sparagmitt-formasjonens og lengst i nordvest også kambro-silurisk materiale".
Alt ved gjennomgåelsen av profilet Oslofjorden-Nordmøre hørte vi under omtalen av Opdalstrøket hvordan enkelte bergartsmasser som på de eldre geologiske oversiktskarter har vært betegnet som grunnfjell, representerer omvandlingsprodukter av henholdsvis eokambrisk og kambro-silurisk suprakrustal- materiale. Det første er særlig representert dels ved helleskifre og gneiser (som gjerne har muskovitt som viktigste glimmer- mineral), dels ved kvartsitter, det siste vesentlig ved hornblende-skifre som ofte fører granater av til dels meget betydelig størrelse.
Vi skal se litt på forholdene i noen tilgrensende strøk. Et forhold av interesse er at det i hornblende- skifer-komplekset forekom mer krystallinsk kalkstein i Sunndal straks vest for svingen ved Gjøra. I strøket mellom Storlidalen og Drivas dal øst for Gjøra møter vi massive amfibolitt-masser som sannsynligvis representerer kaledonske gabbroer.
På sydsiden av Drivas dal opptrer (en halv mil øst for Gjøra) en mest massiv og til dels ganske grovkornet saussuritt-gabbro (Gråhøs gabbro), som vesentlig ligger i sparagmitt-avdelingen; på en strekning i sydøst grenser den til eller ligger iallfall nær bunngneisen. Forholdene her som er beskrevet av Rosenqvist (1944) er meget eiendommelige. Lokalt synes gabbroen å ha resorbert noe av sparagmitt-bergarten, med gradvis overgang mellom de to bergarter. Det finnes inneslutninger av gneis i gabbroen og av konglomerat med granittisk og kvartsittisk materiale i bollene som ikke viser trykk- deformasjoner. Dette konglomerat antas å representere bunn-konglo- meratet (ved basis av sparagmitt- avdelingen) og gneis-inneslutningene stykker av bunn-gneisen.
Denne saussuritt-gabbros fore- komstmåte er på flere måter av en særlig karakter, sammenliknet med fiellkjedens vanlige: for det første fordi den ligger i et meget lavt stratigrafisk nivå (under kambro- siluren), for det annet fordi den ved sitt innhold av inneslutninger synes å vise at intrusjonen må ha foregått ved gjennomskjæring av enda dypere bergartssoner i sannsynligvis mer eller mindre nærliggende strøk. Massens form tyder også på en mer diskordant forekomstmåte enn vanlig for gabbro- intrusjonene i de strøk vi hittil har beskjeftiget oss med.
Før vi forlater strøkene i Opdal-Sunndal, skal framheves at hornblendeskifer med kalksteinslag, kvartsitt, helleskifer og gneis og gneisgranitt stryker sydvestover på sydsiden av Sunndal og uten tvil fortsetter langt videre på den kant. Fra Gjeitådalen, Gruvedalen og Reppdalen, som ligger i strøkene sydvest for Gjøra, har Nordhagen omtalt løse skifrige bergarter som skiller seg fra de mer kompakte gneismasser i strøkene lenger mot nordvest. Der pekes på at vegetasjonen har " nøiaktig preg som på metamorf kambro-silur, slik som denne møter oss i den kaledonske fjellkjede" (193l, s. 52). På nordsiden av Gjeitådalen (i Kopungen) er det serpentin med krommalm, og liknende forekomster har vi også videre vest, bl. a. representert ved Grønvoldstenen skjærp på høyden syd for Lilledalen, tre mil VSV for Gjøra. Foslie skriver om disse og andre liknende forekomster i "det romsdalske grunnfjell" at det kunde fortjene overveielse om ikke disse forekomster kunde " høre til samme gruppe og stå i forbindelse med de sekundære kaledonske foldningsgrøfter som utgår fra Trondhjemsfeltets vestside" (1925, s. 27). Av krommalmførende serpentin fra det nordvestre gneisområde kan for øvrig nevnes foruten forekomstene i Lesjehorungene og nærliggende strøk noen felter i trakten nordøst for Grotli (i retning sydvest for Bjorli i Romsdalen).
Av betydelig interesse er det at det, etter iakttagelser av forfatteren, i strøket sydvest for de sistnevnte krom-malm- forekomster, i dalen like øst for Grotli, opptrer kvartsitt-masser som viser overgang til gneisbergarter. Vi har sannsynligvis i disse meget sentrale strøk av "det romsdalske grunnfjell" representert både kambro-siluriske og eokambriske dannelser. At kvartsitt og hellestein som kan antas å høre til sparagmitt- formasjonen, forekommer i gneistraktene på nordsiden av Surnadal, er før nevnt.
Ser vi nå på forholdene i de sydvestlige deler av det store nordvestre gneisområde, så finner vi også der forhold som antyder at vi ikke har med typisk grunnfjell å gjøre i den utstrekning det gjerne er kommet til uttrykk på oversiktskartene. Av særlig interesse er forholdene i grenseområdene mot de sikre kambro-silur bergarter i de vestlige kyststrøk. I virkeligheten har oppfatningen av hva man her skulde regne som kambro-silur og hva som grunnfjell, vekslet fra tid til annen.
Av stor interesse er at vi i det metamorfe bergartskompleks som ligger syd og øst for Nordfjordområdets store devon-felt, (N.-H. Kolderup 1928, se s. 253) har store masser av kvartsitt og kvartsskifer, og i forbindelse med de nevnte bergarter også glimmerskifer som strekker seg øst- eller nordøstover som til dels meget (flere kilometer) brede soner i gneis (fig. 152). I flere strøk kan man se hvordan kvartsitten ligger (konformt) over gneis.
Gneisbergartene i disse trakter viser ofte øyegneisstruktur. Kvartsitten kan inneholde meget muskovitt og adskillig feltspat og gå over i gneisaktige bergarter ("gneiskvartsitt"). Der opptrer også helleaktig gneis som har vært gjenstand for drift. Kolderup har på sitt kart angitt alderen av disse kvartsittbergarter som "eokambrisk eller prekambrisk", og han framhever videre hvordan gneisbergarter ved Hyenfjorden (øst for devon-feltet) "ligner i meget de kambrisk-siluriske krystallinske skifre" (s. 14). Det kan nevnes at det ved Krokstadvatn i Kinn forekommer 1itt ka1kstein sammen med kvartsitt. Ved Gloppenfjord forekommer mer eller mindre flattliggende lag av kvartsitt og glimmerskifer (med noe øyegneis) i veldig tykkelse (etter Kjerulf omkring 4000 fot for hele serien).
Vi kan rimeligvis også for disse deler av det nordvestre gneis-område karakterisere forholdene slik at både eokambrium og kambro-silur sannsynligvis er til stede, men opptrer i "grunnfjells- drakt" på grunn av en særlig intens regional-metamorfose med migmatiseringsprosesser.
Ser vi på underlaget for devon-sedimentene på Vestlandet, så legger vi merke til at de kambro-siluriske suprakrustale bergartsmasser som ligger over bunngneis-komplekset, er av noe forskjellig karakter i de forskjellige områder. I Solundområdet har vi (under fyllitt) glimmerskifer som nedad går over i gneis, i Kvamshestens område mest grønnskifer (med kvartsittinnleiringer m. v.), i Håsteinens en veksel av glimmerskifer og grønnskifer, i Hornelens (Nordfjords) område det nordligste kvartsitt med konglomerat (og litt glimmerskifer og kalkstein); over størsteparten av det sistnevnte område ligger devonen direkte på gneis-underlag.
Disse forskjelligartete stratigrafiske forhold henger utvilsomt i stor utstrekning sammen med intense foldningsdeformasjoner, med utpresning av visse deler av lagrekkene m. v., men det ligger også nær å anta at i forskjellige områder en forskjellig del av den lagrekke som primært hører hjemme over grunnfjellet, kan være blitt helt omvandlet, forgneiset. Vi kunde tenke oss at leirsediment-serien som normalt representerer den undre del av kambro-siluren i Boknfjord-området, Sunnhordland og Bergenstrakten og som også opptrer med stor mektighet over bunngneisen i Hyllestad-buen, er representert ved gneisbergarter lenger nord, og at forgneisningen i Nordfjord-traktene også har omfattet mer eller mindre av grønnskiferavdelingen. Dessverre er alderen av de store kvartsittmasser på Bremanger m. v. ikke kjent.
Bunngneis-komplekset i de strøk vi nå sist har beskjeftiget oss med, inneholder flere særpregete bergartstyper, bl.a. mest skifrige, gjerne soisittiserte anortosittbergarter nærmest syd for Hornelens devon-felt, i samme trakter hvor vi har de store, muligens eokambriske kvartsittiske masser. Det dreier seg mest om ganske små partier av anortositt med bredde 5-20 m og lengden sjelden over 100 m. I enkelte strøk, f. eks. innenfor Eikefjorden, er disse masser særlig tallrike, og det kan være mer anortositt enn gneis i fjellgrunnen. Av interesse for spørsmålet om anortositt-massenes alder er en anførsel av C. F. Kolderup (1925, s. 6 og 9) om at i et strøk nær Håsteinens devonfelt, "Labradorstenen fører bruddstykker av grønskifer" og at i et annet slik skifer viser "talrike injektioner av labradorsten".
Sammen med anortositt forekommer gabbro, til dels er det overgangsforhold mellom de to bergartstyper. Gabbroene viser forskjellige omvandlingstyper, helt til hornblendeskiferliknende. Det kan nevnes at typisk saussuritt-gabbro forekom mer som en massiv bergart i gneismiljø på Skorpo vest for Florø, en forekomst som kan minne om Gråhø-gabbroens i Opdal (s. 349). I bunngneis-kom plekset mellom Nordfjord og Sognefjorden forekommer - særlig i de midtre og sydlige strøk - eklogitt,på en rekke steder og, i betydelige masser, granatamfibolitt.
Eklogittens pyroksen kan til dels være frisk eller med begynnende omvandling til hornblende, men alminnelig er iallfall randsonen amfibolittisk. Vi har overganger til typisk granatamfibolitt; ofte ser man en veksling mellom amfibolitt og eklogitt. En rekke typer av basiske bergarter forekommer på halvøya mellom Sognefjord og Dalsfjord, således foruten granatamfibolitt, saussurittgabbroskifer, hornblenditt, olivindiallagitt. Hertil kommer så jernertsrike masser. Forekomster av titanjernmalm er meget hyppige og til dels ikke helt små (f. eks. Sørdalen grubes ved Gjølangerfjorden på sydsiden av Dalsfjorden). Disse forekomster representerer en ytterligere tilknytning til den anortositt-amfibolitt-rike midtsone i Bergensbuekomplekset (se s. 328). Denne sist nevnte sone må altså oppfattes som en fortsettelseav bunngneis-massen under Hyllestadbuens kambro-silur.. På den annen side minner granatamfibolittene i de nå omtalte Vestlandsstrøk sterkt om de granatførende, til dels meget kompakte, amfibolitt liknende hornblendeskifre som er så karakteristiske for den høymetamorfe kambro-silur i de vestlige strøk av Opdal (i Trollheimen m. v.). Også i disse strøk ligger granat-hornblendebergartene i et dypt nivå, under den mindre metamorfe hovedmasse av kambro-siluren med dens typiske gabbro- og trondhjemitt-intrusjoner.
Både petrografisk og tektonisk-geologisk synes det altså å være en viss parallellitet mellom de anortositt-førende bergarter i bunngneis-komplekset på Vestlandet og det vestlige Opdals- strøks dypsone-utvikling.
Det kan i denne forbindelse minnes om at en av forfatteren innsamlet bergart, som etter Barths mikroskop-undersøkelse må karakteriseres som en eklogitt, forekommer i hornblendeskifer-miljø i Sethøtrakten i Opdal, nordvest for Lønset. Serpentin og kleberstein, som vi har hørt er karakteristisk for nevnte sone i Opdal, forekommer også i bunnkomplekset på Vestlandet (bl. a. i Hyllestad-området). Mot nord i Nordfjord-området får vi i de vestlige kyststrøk overveiende olivinstein eller bare delvis serpentiniserte olivinsteiner, i likhet med hva tilfellet er i Møre.
Bergartene i den allersydligste, ved Vaksdal utkilende del av det store nordvestlige gneiskompleks er nylig studert av Kvale (s. 295). Han anvender fellesbetegnelsen "migmatitter".
Det dreier seg mest om granodiorittisk gneis med granittårer. Det omtales også bl. a. amfibolitt, samt tynne soner av kvartsitt og glimmerskifer.
Fjellgrunnen er ennå overmåte lite kjent i de mer sentrale deler av det nordvestlige gneisområde. Det foreligger hittil bare få og spredte meddelelser fra disse trakter, og noen oversiktlig framstilling kan ennå ikke gis.
