Arbeidere i Vårstig-gruvene høsten 1911

De elste opplysningene vi har klart å finne er:

Mutingsbrev av 19 Januar 1898 ved advokat Th.Thorne i Drammen

Mutingsbrev av 20 August 1898:

 I skrivelse af 18 dennes - mottaget i dag Kl. 1/2 9  formiddag har Hr. Bankkasserer Jon Ørstad paa det nylig dannede Opdals Grubekompanis vegne begjært muting for en Svovelkisforekomst som er anmeldt af John Løkken med lensmandens   paategning af 11/7.d;a og som er beliggende paa nordre side af  Vaarstigen ovenfor den gamle kongevej i Drivdalen i Opdals Prestegjeld.

Thi meddeles herved Opdals Grubekompani for nevnte kisforekomst dette Mutingsbrev, som bør publiseres inden 2 måneder.

 Lest fra kirkebakken ved Opdals kirke den 11 oktober 1898.

Fristbevilling av 27 Oktober 1899 ved Oppdal Gruvekompani v/ Lærer Hustoft grunnet på de ytterst besværlige transportforholdene som umuligjør noen drift før jernbanen er anlagt til Sunndalsfjorden.

 Lignende fristbevillinger gjentar seg hvert år fram til 29/11 1905. Det ser ut til at karene bak Opdals Grubekompani har vært  Lærer Hustoft som var lærer ved Rise skole, en Hr.Rise og en     Stefen Domaas.

Utmålsforretning til Advokat Th.Thorne 1906.

Lærer Hustoft finner vi igjen i et prøvenummer av  Fjellposten datert 21/12 1906 der han blir betegnet som "noget af en botaniker" og der han har funnet en sjelden plante kalt            "Fruesko".

I Fjellposten av 5/1 1907 kan vi lese at han mistet sin kone Mari den 29 desember etter en mavelidelse.

 At jernbane var sårt tiltrengt kan en lese om i alle nummer av Fjellposten og det var mange alternativ, blant annet et fra Folldal til Sunndalsøra. Fjellposten 11/7 1908.

 Det ble nok gjort litt narr av de som letet etter malm, som i et  innlegg i Fjellposten 16/2 1907 der det er tale om en kisgang i en potetkjeller som "strekker sig lige til Himmelen.

 Det var nok likevel stor interesse for det som foregikk i Vårstigen for det er stadig nevnt i avisen, og vi gjengir her en del noe forkortet.

Fjellposten 19/1 1907.

Opdals Grubekompani har solgt sine kisforekomster i Vårstigen for  en større sum.

Det betinges imidlertid at Dovrebanen vedtas bygd. Kjøperne er delvis utenlandske og er representert ved adv.Sam; Johnson.

Fjellposten 23/02 1907.

Skjerpeiere og fosse-eiere er i forhandlinger med et utenlandsk selskap. Kjøpesummene dreier seg om "tusinder".

Fjellposten 3/8 1907.

"Opdals guldgruver" vurderes pånytt solgt. Denne gang til Direktør Blakstad.

En "Dr. Reusch skal ogsaa være i farvandet".

Fjellposten 31/8 1907.

Myntmester Bugge har reist gjennom opdal og på Statens vegne sett  over kisforekomstene som han betegner svært rikholdig.

Fjellposten 12/9 1907.

Direktør Blakstad uttaler at dersom han kjøper gruvene, "vil det pengelag han repræsenterer, ubetinget bygge jernbane fra Vaarstigen til sjøen etsteds".

Fjellposten 21/12 1907.

"Myntmester Bugge hev indberettet til jarnvegstyret at kisrikdomarne i Opdal er fatige rikdomar". Oppdalingene er sint og mener han har sett for lite til å uttale seg.

Fjellposten 21/12 1907.

Direktør Blakstad har sammen med Hustoft vært på befaring og sier "at felterne efter hans mening er rike og særdeles lovende.

Fjellposten 18/1 1908.

Stiger Norrmann har forhandlet med O.Skjødskift om Kviknegruven.

Det ble ingen handel skjønt det ble budt et større beløp.

Fjellposten 22/2 1908.

Drivdalen og Dovre har vært omtalt i "Illustrert Familieblad" hvor det heter at de "rige malmleier i Vaarstigen, som kun venter  paa en Dovrebane for at det haarde fjeld kan bli omgjort til klingende mynt.

Fjellposten 4/4 1908.

"Store kisfunn er gjort paany i Opdal, og denne kis viser seg aa   innholde 45%svovel og 48% jønn, altso rikare enn sjølve Vaarstigen".

 Det var flere som ventet på Jernbane, og i en notis i fjellposten 30/5 1908 står det om store bestillinger av takstein   men at det er problemer med transport. I samme avis står det også  om Drivdalinger som har vært i Folldal på gruvearbeid. Var det for å forberede seg?

Det var også andre verdier som ble omsatt, I Fjellposten 11/7 1908 står det at staten har kjøpt alle fossene i Festa for Kr.50.000.00 og det spekuleres i om kraften skal brukes til en Sunndalsbane.

Fjellposten 10/2 1909.

"Sidan Dovrebana vart vedtekje,skjerpar dei fort vekk i Drivdalen". Det fortelles at Stiger Norrmann vil "rundskjerpa uppi Vaarstigen og andre stelle no i februar

Fjellposten 14/7 1909.

"Fleire gruvespekulantar fer og vil kjøpa skjerp og mutingar".

Fjellposten 31/8 1910.

Direktør Blakstad har overdratt kisforekomsten i Vårstigen. Tyskerne vil trolig kjøpe, Betalingsvilkår: 1 del nå og en når  Dovrebanen er ferdig anlagt.

Notis i samme avis:

Direktør Simonsen Geolog C.Mortensen og Stiger Dalqvist har  vært på tur oppover dalen.

Annen notis samme dato:

Prøvedrift i Vårstigen skal begynne "denne uge" med ca. 15 mann.

Fjellposten 5/10 1910.

Prøvedrifta stanser 15/10. Byggearbeidet begynner til våren.

Fjellposten 26/10 1910.

Sv.Gulakers felt ved Elgsjøtangen undersøkt av geolog C.Mortensen og Stiger Dalqvist starter drift med 4 mann.

Fjellposten 2/11 1910.

Byggearbeidet startet i Vårstigen. Verdens Gang sier at de store kisforekomstene må holdes på Norske hender.

På Elgsjøtangen er de blitt forhindret av været.

Fjellposten 23/11 1910.

Det bygges brakker i Vårstigen med matrial fra sagbruket åt Strand.

Fjellposten 23/11 1910.

                     Stubban 21.november

"Ulykke i Vaarstiggruben.

  En minerer, Ole Ingebrigtsen Hornseth blev iforgaars dræbt ved et mineskud. Afdøde var fra Rendalen og skal ha været en stø  og forsigtig arbeider. Begravelsen foregaar i dag.

 Det blir nå stille i avisen fram til 9/8 1911 der det fortelles at "De Tyske bergmenn" har reist opp i dalen for å inspisere.

Den 30/8 får vi høre at 20 mann er reist opp og at driften fortsetter med forsterket mannskap.

Drifta ble finansert av Bankhaus Laupenmühlen & Co. i Berlin.

Drifta starta ovenfor Drivstusetra, der det er 4 innslag. Ellers var det prøedrift på Finnshøa, Høgsnydden, Elgsjøtangen og drifta vart avslutta ved Skåkbekken. Der vart det bygd ei brakke som med plass til 18 mann i 1 rom. På det meste minst jobba 12 - 15 mann i gruvene. Alt arbeide ble utført med håndminering i 8 timers skift og daglønna var

Kr. 3.50.

Gruveingeniør og bestyrer var Arthur Wannag som kom fra Latvia under studentopprøret i 1905. Han var 29 år i 1910 og han ble gift med en Guvernante ved Kongsvoll Fjellstue. De bygde et hus i Gammelholbakken, som i dag står på Kongsvoll.

Stiger var Richart Fineidet.

Kokker  var Dortea Brevik og "Lapp - Marja".

Noen av arbeiderene var:

           "Stor - Johan" Olsen fra Kjerringøy var "Kongen"

            Ole Ingebrigtsen Hornseth

            Ola Olsen

           "Ville - Mord"             (Finsk)

            Brødrene "Juvelerarane"   (Svensk)

Arbeidere som hadde konto på Bjørkåsbua i 1912:

            Richard Fineide

           Isak Sakariassen

            Nils Anderson

            J.Lindholm

            Viktor Vell

            Ludvig Klausen

            Karl Nylen

            Erik Johnsen

            Johan Lilleøyen

            Helmer Haapanen

            Jens Kristoffersen

            Ingvald Helland

            Karl Johan Bolja

            Johan Olsen

            Robert Walqvist

            Johan Sundstrøm

            Parelius Kristoffersen

 Den største kunden av disse var utvilsomt Johan Lilleøyen. I  perioden Januar - Juli 1912 tok han ut varer for Kr.338.32, noe    som var mye penger den gangen.

 Ole Ingebrigtsen Hornseth døde i en ulykke som antagelig skyldes  bruk av dynamitt. Det er mye som tyder på at Ole og  arbeidskameraten på grunn av de trange arbeidsforholdene har funnet ut at de kunne tjene mer ved å dele seg slik at de ble bare en på skiftet, noe som ikke var lov.

Arbeiderne ble betegna som "Villburr av verste slag".

 I Fjellposten av 3/1 1912 skriver en Drivdaling at det er farlig  å bevege seg ute uten å være bevepna. Det er så mye fyll og spetakkel oppi dalen at det kunne trenges politihjelp.

Dette er ikke alle enig i og den 17/1 skriv en annen Drivdaling at dette er bare tull og at det eneste en oppnår er å irritere gruvearbeiderne og jernbanearbeiderne.

Fjellposten 6/3 1912.

En gruvearbeider og noen jernbanearbeidere har før jul vært på rangel og skal ilegges en "klekkelig mulkt".

Fjellposten 1/5 1912.

Kis - drift på Elgsjøtangen.

Fjellposten 24/7 1912.

Lensmannen har stansa drifta, etter ordre fra den Norske eieren.   Årsaken er ukjent.

Fjellposten 24/7 1912.

Wannag til Tyskland - Wannag skal ordne saka med eierne i Tyskland. Når Wannag kommer hjem er arbeiderne reist.

Dette tolker avisen som slutten for Tyskerne, men andre tar nok fatt på nytt.

Fjellposten 14/8 1912.

Wannag har fått et telegram og drifta er igang att.

Tyskerne har ordna saken med Direktør Blakstad.

Fjellposten 28/8 1912.

Tyskerne som eier Vårstig - gruvene har slutta drifta, og det er uvist når den kommer i gang igjen.

Fjellposten 4/9 1912.

Generalmøte om Vårstiggruvene, nå skal det avgjøes for godt om det blir drift eller ikke. Nå er drifta med en arbeider,en "fordrar",en stiger og en ingeniør som også er Direkør.  

Fjellposten 9/10 1912.

Wannag`s brakke truffet av steinsprang. Kjøkken og kontor mest ødelagt. Der budde han og frua til det ble stans.

 Så sent som i 1920 var det tro på malmen i vårstigen, det viser en kjøpekontrakt datert 28,juni 1920 mellom Johan Tande og O.Bjerkås der Bjerkås kjøper en sæter i Vårstigen og forbeholder seg retten til"den erstatning som en vordende gruvedrift i Vårstigen blir pålagt å utrede som følge av setervangens beskadigelse efter kisfunn".

Skåkbekkstollen

Stollen ved Skåkbekken åpnet den 2 August 1991

Da vi i 1990 fant stollen som ellers ikke har vært kjent, kom vi bare ca. 20 meter inn. Lengre innover var den nesten fylt med vann og det var også mye vann lengre ut. Vi tok en liten grøft i siden av gangen så vannet i den ytterste delen rant ut.

Våren 1991 var vi igjen opp i stollen og ble da enige om å forsøke å tømme den helt. Den første tiden fortsatte vi å grave grøft, men etter mange kvelder`s hardt arbeide skjønte vi at det ble for hardt. Vi kjøpte da slanger å lagde en hevert som vi omsider fikk vannet til å renne i.

Ca. 25 m inne hadde en kisvagg kommet til syne i vannet, den lå veltet og sperret delvis gangen, men vi klarte å komme forbi den.

Vi var ikke så lite spent da vi første gang "listet" oss innover.

Etter ca. 45 m delte gangen seg i 3, en til hver side og en rett frem. Den som fortsatte fremover var avsluttet ca.10 m lengre fram og det var også gjort forsøk med en synk som var fylt med vann. Ellers var det litt stigning så her var gangen tørr og fin.

Til høyre var det en flat ort på ca. 15 m som svingte til hø yre og her inne har det vært ammunisjons- og karbidlager, og det var mye luntestubber og et karbidfat.

  I den venstre orten var det ca. 28 m med svak høyrekurve og her lå trallesporet nesten like fint. Fra 28 m delte orten seg og i den høyre orten som var ca. 35 m var det midterste partiet på

14 m stigort med stor stigning. Her inne var det en del treverk og en lasteskoffe som er bra godt bevart.

I den venstre orten som var totalt på ca. 60 m var de siste 8 m stigort med stor stigning. Her inne var det skrevet på veggen med sot fra karbidlykten "O.L.1912." Hvem denne O.L var vet vi ikke ennå men vi håper at vi skal finne det ut.

 Gruvens totale lengde er litt over 180 m og det meste av dette ser ut til å være gråfjell, det er bare de første meterne som de har drevet i kisgangen som ser ut til å helle skrått ned mot øst, altså under stollen.

 Kisvaggen ble senere reist på hjulene og det viste seg at det ene hjulsettet ikke var fastrustet så vi klarte å flytte den inn til første krysset hvor den nå står.

Drivstusæterstollen

 Den 7/9 1991 kom turen til Drivstusæterstollen som ligger litt sør og opp for Drivstusætra. Her var det tre innslag, to som ligger tett sammen og er på ca. 5 m hver. Den tredje var det mye vann i men her var det nok å grøfte litt for å komme inn.

Denne stollen går 115 m rett inn i fjellet og her er fjellet om mulig enda bedre. Skinnegang og sviller var tatt opp og sannsynligvis flyttet til skåkbekken, bare en lengde ligger igjen i den ytterste delen av stollen. Det ser også her ut til at de har drevet hovedsakelig i gråfjell uten å finne noe særlig kis. På utsiden er en 22 m lang grøft fra åpningen til tippen, og litt lengre sør er det tydelige spor etter en brakke på ca. 6x3 m. Herfra går det en stig ned til leiren like nord for Tingsvaet. Brakken er også tatt ned og flyttet ser det ut til.

 Begge stollene egner seg godt til omvisning og vil bli benyttet til historisk undervisning.

 Sent på høsten 1991 ble det ved hjelp av Ola P.Hoel og Oppdal Kommune ryddet en sti fra vårstigen og opp til gruvegangen og videre ned til Drivstusætra. Denne stollen regnes som sikker nok til fri ferdsel.

 God tur!

 

                                   DRIVA STEINSENTER

 

VÅRSTIG-GRUVENE